Jeg har gått og grublet en del i det siste på hva som egentlig er kjernen i tennis — og i det fellesskapet vi prøver å bygge sammen her.

Tennis er på mange måter nådeløs i sin ærlighet: Du får aldri full kontroll. Du kan ikke styre motstanderens serve, marginene på nettkanten eller et plutselig vindkast midt i et slag. Men midt i alt det du ikke styrer, finnes det noe som alltid er ditt: Innsatsen akkurat nå, forberedelsene du har lagt ned over tid, og måten du holder hodet oppe etter et tap.

Marcus Aurelius på tennisbanen

Marcus Aurelius traff noe essensielt da han skrev at vi lider oftere i fantasien enn i virkeligheten. På banen ser vi det gang på gang: Selve poenget er over, men det er ettertankene — selvbebreidelsen og frykten for neste feil — som tapper oss for energi.

Oppskriften vi kjenner fra norsk idrett

Når jeg ser på det Kjetil Knutsen har fått til i Bodø, tror jeg mye av suksessen ligger nettopp der — i å skape en tydelig struktur som gir trygghet, kombinert med et kompromissløst fokus på det man reelt kan påvirke.

Det er en oppskrift Norge har vist verden flere ganger: Vi er usedvanlig gode på å utvikle talenter når vi kombinerer psykologisk trygghet med reelt ansvar og hardt arbeid.

Her i vest

Her i Vest har vi en egen identitet. Vi er kanskje ikke de mest polerte, men vi er de som bygger selv, de som tåler vær og de som møter opp.

Derfor tenker jeg at vår filosofi må være enkel: Vi bygger først og fremst robuste mennesker — vinnere er en naturlig følge av det.

Vi skal lære barna å tåle motgang uten å gå i stykker, å reise seg raskt, og å møte neste ball med nysgjerrighet i stedet for frykt.

Hva føler dere når dere hører det slik? Vi er nysgjerrige på om dette resonnerer — på banen, i garderoben, hjemme rundt middagsbordet. post@konglungentk.no